Alle virksomheter vil gjerne ha medarbeidere som er klare for forandringer, slik at de bedre kan tilpasse seg et marked i rask endring og tilsynelatende helt ustabile kunder. Det er vel egentlig ikke noe galt i det – eller hva?
Det er likevel et par ting som halter. For det første er svært få virksomheter reelt sett i stand til å være fleksible. De aller fleste virksomheter er bygget opp som et hierarki og basert på en byråkratisk filosofi som i virkeligheten stammer fra militæret. Hele formålet med denne oppbygningen og strukturen er nettopp å skape ensartethet og stabilitet – altså det motsatte av forandringer. Legg til håndbøker, manualer, intranett osv., som er fylt av beskrivelser av forretningsprosedyrer, personalpolitikk, fremgangsmåter osv. I en overgangsperiode var det også svært populært å dokumentere sin stabilitet ved å bli ISO 9000-sertifisert, noe som egentlig bare var en annen måte å si at man hadde et komplett og fullstendig nedskrevet sett med regler for alt – og at man var kjempeflink til å dokumentere det og vedlikeholde denne dokumentasjonen. Nåja, det finnes jo også noen virksomheter som har stillingsbeskrivelser, slik at hver enkelt ansatt klart og tydelig kan lese hva det forventes at han gjør – og ikke gjør ...
Et annet stort hinder for forandring er menneskets natur. Hjernen vår er ganske enkelt laget for å unngå forandringer! Da mennesket vandret rundt på slettene og levde av bær og dyr de fanget selv, var hver dag en utfordring. Det handlet om å unngå å bli slått i hjel og om å formere seg. Uventede hendelser var farlige – en sabeltanntiger bak et tre eller en mammut rundt neste sving. Når forfedrene våre møtte den slags avvik fra hverdagen (altså når de ble utsatt for forandring), hadde de i virkeligheten to mulige reaksjoner – slåss eller løp. Dette styres utelukkende av vår forhistoriske hjerne, og den fungerer fortsatt perfekt i 2011.
Å slåss eller løpe er jo egentlig også de mest vanlige reaksjonene medarbeidere har når det skjer forandringer i virksomheten. Hvem husker f.eks. ikke tyggegummi i sorteringsanlegget ved Postens nye, store, flotte terminal i København for mange år siden?
Som leder havner du ofte i situasjoner der du av en eller annen grunn må gjennomføre forandringer. Først må du altså slåss mot et system som er konstruert for å motstå forandringer, og deretter må du kjempe med mennesker som ser enhver forandring som en trussel. Ikke rart at mange ledere er stresset ...
Generasjon Y får ofte høre at de er forandringsparate (jepp, det påstår jeg selv i mine Generasjon Y-foredrag). Spørsmålet er om det egentlig er sant. Har Generasjon Y fått slått av den forhistoriske hjernen, eller er de i virkeligheten også koblet fast på dette området i likhet med alle oss andre? Kanskje ser det bare ut til at de er forandringsparate fordi de farer over alt uten å fordype seg i noe.
