Jakten på den passive med­ar­bei­der

Ved første øyekast kan man jo tro at overskriften viser til en sjef som gjerne vil sikre effektivitet, og som derfor er på jakt etter passive medarbeidere i organisasjonen, slik at han enten kan gi dem et spark i baken eller sparke dem …

I virkeligheten vises det til de mange bedriftene, sjefene og personalansvarlige som av en eller annen grunn tror/synes/mener at passive mennesker er mer verdt, mer relevante og mer attraktive enn aktive mennesker. Stillingsannonsemedier med begrenset effekt (først og fremst aviser, men også noen mindre effektive jobbdatabaser på Internett) har med en viss suksess innbilt mange mennesker at det er viktig å treffe de passive jobbsøkerne når man skal finne nye medarbeidere. Den underliggende forutsetningen er at de dyktige og attraktive kandidatene allerede har en god jobb der de er fornøyde med lønn, arbeidsoppgaver, muligheter for utvikling, ledelsen osv. og derfor ikke er på jakt etter nye utfordringer.

Holder denne hypotesen stikk? Neppe! Adskillige analyser viser at ganske mange ikke er tilfredse med alle forhold i sin nåværende jobb. På worklifepartners.dk fant jeg følgende sitat fra en analyse ASE har gjennomført:

JOBBSKIFTE PÅ GRUNN AV UTILFREDSHET

Årsakene til jobbskifte finnes i det psykologiske arbeidsmiljøet, viser en analyse fra ASE. De viktigste grunnene til at medarbeidere velger å søke ny jobb, er utilfredshet med oppgavene og ledelsen. Over halvparten av lønnsmottakerne skifter jobb på grunn av kjedelige arbeidsoppgaver og utilfredshet med sjefene. Først på tredjeplass finner vi utilfredshet med lønn som årsak til at man ønsker et jobbskifte. Dette fremgår av en ny analyse fra ASE.

Ansatte prioriterer oppgaver høyere enn lønn

446 lønnsmottakere er blant annet blitt spurt om hva som er årsaken til at de søker ny jobb. Hele 57 % av disse svarer at de ikke synes arbeidsoppgavene er spennende nok, mens 54 % er utilfredse med lederstilen. Under halvparten, nærmere bestemt 46 %, søker ny jobb på grunn av utilfredshet med lønnsnivået.

Men lønn betyr mer på den nye jobben

Men prioriteringene er annerledes når lønnsmottakeren blir spurt om hva de vektlegger på den nye arbeidsplassen. Da blir lønnsnivået like viktig som lederstilen. Spennende arbeidsoppgaver er fortsatt høyest prioritert."

En hypotese som er minst like holdbar som "de passive er bedre", kunne være at nettopp de dyktigste også er de mest ambisiøse, vitebegjærlige, fremadstrebende menneskene som ikke tar til takke med det nest beste. Hvis dette holder stikk, kan man godt tenke tanken at de passive – altså de som ikke aktivt søker nye utfordringer – i virkeligheten er de sløve og uambisiøse som ganske enkelt tilpasser seg og nøyer seg med noe som ikke er optimalt – og de er heller ikke de dyktigste! Fred være med dem – det blir jo deres sak. Men er det den typen medarbeidere du ønsker i din organisasjon? Vil du ikke heller ha de ambisiøse, de dyktige og de som stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser? Det vil i alle fall jeg. Det er jo denne typen medarbeidere som sikrer utvikling og fremgang i en bedrift. En som kan utfordre og stille vanskelige spørsmål, en som ikke tror på "slik pleier vi å gjøre det", en som er nysgjerrig og ambisiøs. En klok mann sa en gang at det fornuftige mennesket tilpasser verden, det ufornuftige forsøker å skape sin egen (husker ikke hvem, men hvis du vet det, kan du gi meg et vink).

La oss ta et eksempel fra virkeligheten. Et museum i Jylland søker etter ny medarbeider – en kunstpedagog. En svært smal og spesialisert jobb. Er det nå best å treffe bredt blant f.eks. leserne av en søndagsavis og så håpe på at en eller flere av dem synes at dette høres ut som noe for dem, eller skal man heller satse på å bli sett av en liten gruppe som spesifikt har lett etter jobb med akkurat dette innholdet / av denne typen? Hvilken av metodene tror du fungerer best? La oss nå anta at det blant de tilfeldige leserne av avisen faktisk finnes et par kunstpedagoger. De har egentlig ikke tenkt å søke jobb – de har det jo bra der de er. Vil de da la seg friste av en stillingsannonse? Kanskje. Hvis vi antar at de gjør det og at de faktisk sender inn en søknad – hvordan vil disse kandidatene klare seg i konkurransen med de to–tre fokuserte og målrettede kandidatene som selv aktivt har funnet frem til stillingen, og der motivasjonen er ønsket om å prøve nye områder, utvikle seg og være nysgjerrig?

Umiddelbart synes jeg svarene er entydige og enkle å forstå, men hvorfor i all verden er det da så mye hype om "passive jobbsøkere" og klokkertro på at de er bedre enn andre? Jeg ser det ikke, men kanskje du kan overbevise meg?