Det er sannsynligvis korrekt at de beste og mest intelligente medarbeiderne har mindre behov for styring enn gjennomsnittet. Det forutsettes imidlertid at de har blitt ”vist retningen" klart og tydelig, dvs. at målene deres er klare og entydige, og at rollene deres er veldefinert. Hvis det skal være optimalt, må de også ha en opplevelse av at de bidrar til noe større, og en klar linje til selskapets strategi og overordnede mål må også være på plass. Da finner de nok selv ut av hva de skal gjøre, og hvordan de skal gjøre det, og man kan også regne med at de selv klarer å prioritere og organisere. Alt dette har bare ikke noe med ledelse å gjøre! Det er styring …
Ledelse (og da god ledelse) handler om å hjelpe den enkelte med å utvikle seg faglig og personlig, og om å skape ytelse og resultater som vedkommende ikke hadde nådd alene. Det handler om å motivere, coache, utfordre og stille krav. En god leder får medarbeideren til å nå høyder han/hun selv ikke trodde var mulig. Det finnes mange knapper en leder kan trykke på, og kunsten er selvsagt å finne de riktige og trykke på disse på en slik måte at ønsket resultat oppnås.
Det gir seg nesten selv at den dyktige og intelligente medarbeideren må coaches på et mye høyere nivå enn gjennomsnittet. Lederen selv må være godt skikket til å håndtere en slik utfordring – og blant annet kunne by på faglig styrke, være en god menneskekjenner og ha lang erfaring. En god leder går hele tiden foran og baner vei for medarbeideren, og har man en medarbeider som går fort fremover, må man bare gå enda fortere selv. Dermed blir ”det riktige” utsagnet heller: ”Vi ansetter bare de dyktigste og mest intelligente menneskene. Da må vi selv være knivskarpe og være klar over at lederoppgaven blir merkbart større”.
Kanskje dette egentlig er årsaken til den originale uttalelsen. Vedkommende er fullstendig klar over at lederegenskapene ikke er de beste, og derfor velger man å stikke hodet i sanden for å slippe å konfrontere virkeligheten. Det er en risikabel strategi, fordi man da risikerer at den beste og mest intelligente medarbeideren ikke føler seg utfordret og "ivaretatt" og derfor finner bedre og grønnere beitemarker. Som beskrevet i en annen artikkel om passive og aktive jobbsøkere, er det nettopp de dyktigste som også er de mest fremadstormende, nysgjerrige og ambisiøse - de nøyer seg ikke med middelmådighet.
Så, ja – ansett bare de dyktigste og mest intelligente, men vær klar over at en slik situasjon stiller enda høyere krav til deg som leder. Sørg for å ligge foran og utvikle deg selv. Ikke ansett middelmådige mennesker bare for at du selv skal kunne ligge i front uten å måtte utvikle deg. Hvis alle i organisasjonen gjør det, vil det gå virkelig galt. Tenk deg at alle bare ansetter folk som er dårligere enn seg selv, bare for at de selv skal kunne fortsette med å være best. Til slutt vil det ende med at det bare er middelmådige personer i organisasjonen.
