Som leder skal du være modig nok til å tørre å ta beslutninger – også de upopulære. Det er enkelt nok å være leder når alt går bra. I en overgangsperiode snakket man om ”Pizza Management” i dotcom-bransjen. Det var den typen ledelse som handlet om å utbryte: ”bra gjort, gutter, vi skal bare ha med de siste detaljene – jeg bestiller pizza!” når medarbeiderne satt sent på kveld og kjempet med å få ferdig en webside, levere de siste varene eller hva det nå var de holdt på med. Selv de mest inkompetente sjefene (riktig: sjefer, ikke ledere) kunne oppnå suksess med den metoden – uansett hva de gjorde, så gikk det jo bare én vei, og det var oppover. Samtidig skulle de ikke selv betale for pizzaene, for det gjorde jo investorene!
Etter dotcom-nedturen måtte heldigvis mange sjefer vike plassen for ordentlige ledere, men så kom det igjen en periode da man tråkket gassen i bånn. Heldigvis hadde mange lært leksen sin – både sjefer og investorer, så ”Pizza Management” fikk ikke en like sentral rolle. Den store bølgedalen i 2008 og den påfølgende ”krisen” har forhåpentligvis utryddet de siste pizza-lysbildene. I en virkelighet der forandring skjer med ekspressfart og usikkerheten er enorm, er det for alvor bruk for ledere som kan ta de vanskelige beslutningene. Beslutninger om å skjære ned, velge bort, redusere medarbeiderstaben og andre svært vanskelige og tunge avgjørelser. Det krever mot. Personlig mot.
Det gode med alt dette er at medarbeiderne verdsetter modige ledere. De har stor respekt for en leder som er i stand til å lytte til innspill og så treffe sine beslutninger, forklare dem på en ordentlig og ærlig måte og deretter sette dem ut i praksis. Det er definitivt ikke alle som er glad for mange av beslutningene som tas, men på den annen side er jo det å være leder heller ikke en konkurranse i popularitet. En leder behøver ikke være elsket, men det er avgjørende at hun er respektert – også av dem som er ”ofre” for beslutningene.
Hvor modig er du?
